Historie

Nordseter – en gård ved Kongeveien

Deler av denne teksten ble holdt av Per Tore Dalen som foredrag på Nordseter gård 23. september 2001

”Nordseter – en gård ved Kongeveien” kan for dem som er lokalkjent synes å være en underlig tittel på et foredrag. Som vi alle vet, ligger Nordseter gård ved Lambertseterveien. Noen vil kanskje tro det er en trykkfeil for ”Kongsveien”, men det blir enda mer tullete, for den går et helt annet sted. Men ganske mange vet at Kongeveien var den gamle innfartsåren til Oslo fra sør. Den gikk omtrent der Ekebergveien går nå over Nordstrandsplatået. Fra Vaterlands bru, passerte den gjennom det vi kaller Gamlebyen og opp den bratte og beryktede Ekebergkleiva. Og så fortsatte den i noenlunde slett lende over hele platået til den kom til en ny bratt bakke, denne gang nedover, ved Ljabru. Den som vi nå kaller Ljabrubakken og som i gamle dager på folkemunne med god grunn ble kalt ”Mærrapina”. Ljabrubakken er stengt for biltrafikk nå, men det var først i første halvdel av 1920-årene at veien ble lagt om her, i den hesteskoformede buen der terrassehusene ved Ljabru ligger nå. Fra Ljabru gikk Kongeveien opp forbi Hauketo gård, på vestsiden av Grønliåsen og videre sørover. Fra slutten av 1600-tallet kunne den følges helt fram til grensen ved Halden og ble kalt Den Fredrikhaldske Kongevei. Men etter våre begreper var det en elendig vei, og først i annen halvdel av 1700-tallet var den kjørbar. De bratte bakkene ved Ekeberg og Ljabru førte til ulykker og begrensninger på den last som hestene kunne trekke. Derfor ble det bygget en ny vei langs sjøen i opp forbi Ljabru til Klemetsrud 1850 og ti år senere videre langs fjorden forbi Stubljan og Gjersjøen (Ljabrochausseen).

Kongeveien gikk på Nordseter gårds grunn fra grensen mot Ekeberg gård i nord, omtrent der Sandstuveien går nå, og i sør til der hvor Kastellbakken tar av. Så fortsatte den på gården Tungebråtens grunn til Ljabru. Fra denne veien gikk gårdsveiene, hit til Nordseter og videre østover til Hellerud og Lambertseter. Litt lenger sør, omtrent ved Bråten stasjon, gikk gårdsveien sørvestover til Vestre Sæter (på nordsiden av Nordstrandsveien nær Nordstand skole). Enda lenger sørover, like før vi kommer til Sæter-krysset, kunne vi gå inn til Tyslevseter, tett ved veien. Enda litt lenger sør, rett før kirken, gikk gårdsveien til Munkerud gård. Og så på høyre side bortenfor kirkegården lå Lensmannseter.

Det gule kor
Det er ikke et jålete påfunn å kalle dette ”Kongeveien”, for den het virkelig det, i alle fall fra 1600-tallet til 1850, da den fikk navnet Ekebergveien på våre kanter. Her kom faktisk de kongelige når de gjestet vårt land, fra Danmark og senere Sverige, og ble møtt ute på Kongeveien med stor festivitas av fornemme Christiania-borgere til hest.. Fra tunet her på Nordseter ville vi kunnet se dem ri sørover i sine praktfulle uniformer - Christiania kongelige Borgergarde . Når de fornemme gjester forlot Christiania, ble de fulgt et stykke på vei av det samme rytterkorpset, som altså bestod av 18 av de fremste borgere i byen foruten offiserer og trompetblåsere. På folkemunne ble de kalt ”det gule kor”. Dette henspilte på uniformen, som bestod av en lysegul kjole og bukse, lyseblå vest og krave og sort hatt med hvite fjær som var farget blå i toppen. Hestene var også staselig utstyrt.
I mai 1813 var det gule kor på farten to ganger i løpet av en uke. Første gang ved mottagelsen av den danske tronarvingen Christian Fredrik, han som temmelig nøyaktig ett år etter skulle bli valgt til norsk konge for noen måneder. Og uken etter, 29. mai var det avskjed med prins Fredrik av Hessen Kassel, som Christian Fredrik skulle avløse som kongens representant. Begge ganger ble det utfoldet et stort seremoniell på den sedvanlige møteplassen ved Seter, sannsynligvis der kirken nå ligger eller litt lenger sør, ved Lensmannseter. Den siste begivenheten er blitt berømt gjennom en skildring som Claus Pavels, slottspresten på Akershus, har gitt av den i sin dagbok.

Hellerud – Hans Henrik Rode og Bernt Knudsen
Prins Fredriks overadjutant var Hans Henrik Rode. Han ble ikke med tilbake til Danmark, men ble Christian Fredriks adjutant, fikk en sentral stilling i det nye norske forsvar og kjøpte Hellerud gård, hvor han bodde til sin død i 1830. Han var gift med Charite Nicoline Holst, som sannsynligvis var en uekte datter av arveprins Fredrik og dermed en halvsøster av Christian Fredrik.
Sissel Lange-Nielsen har skrevet en hel romantrilogi om Hans Henrik Rode, som var hennes tippolderfar. Historikere pleier å være litt skeptiske til romanforfattere, og det er ingen grunn til å ta alt for god fisk, men Sissel Lang-Nielsen bygger på et solid kildemateriale og kan sitt stoff. Jeg tror vi godt kan koste på oss å lese disse romanene for å komme på innsiden av tiden, personene og stedet. Siste bok i trilogien heter Den norske løve og siste del av den bærer tittelen ”Herren til Hellerud”.
Som noen vet eller har gjettet, er det etter ham vi har veinavnet Oberst Rodes vei, men hvis man spør Nordstrands-beboere hvor Hellerud – nå Søndre Hellerud - er, er det ikke mange som kan svare. Etter å ha tatt av fra Kongeveien hit til Nordseter fortsetter vi i retning Lambertseter. Når vi kommer til Bernt Knudsens vei, kan vi følge en allé rett fram og da kommer vi rett inn på tunet til Søndre Hellerud. Bare hovedbygningen står igjen, og den er sterkt ombygget. Bernt Knudsen var oberstens gårdbestyrer, giftet seg med en stuepike på Hellerud og kjøpte gården i 1840 av Hans Henrik Rodes enke. I hans tid ble den nordre delen av gården fradelt og kalt Nordre Hellerud. Hovedbølet ble fra da av hetende Søndre Hellerud. Men når han har fått en vei oppkalt etter seg, var det selvfølgelig ikke på grunn av dette. Han ble en av de fremste politikere i Aker og gjorde en stor innsats for utviklingen av kommuneadministra-sjonen og skolevesenet i Aker. Det var også han som hadde hovedæren for at det nye kapellet i Østre Aker – senere kalt Sæter kapell, og Nordstrand kirke - ble bygget på Nordstrand i 1866.
Men dette var en lang avstikker, både fra Kongeveien og Nordseter. Vi drar tilbake igjen og til omtrent den tiden da vårt kart over Kongeveien ble laget. Mange har skildret utsikten fra Nordstrandsplatået. Den mest berømte var kanskje den som ble skrevet av presten Jacob Nicolay Wilse i en bok som het Reiseiagttagelser, 2. del, om en reise fra Christiania til Halden i 1764. Den første delen foregår i karjol på Kongeveien, men veien var sumpaktig og vanskelig framkommelig, forteller Wilse. Det han ser fra Ekeberg, kan sammenlignes med utsikten mot Jerusalem fra Oljeberget, sier han. Kanskje kan han ha problemer med en trebru over det vi kaller Kastellbekken. I alle fall var det et stort løft da trebrua ble erstattet med en hvelvbru av stein i 1812 mer enn et halvt århundre senere. Det var et arbeid som skal ha kostet hele 1800 riksdaler. Men om Wilse hadde problemer med å krysse Kastellbekken, ble det i så fall fort glemt da han kom til Kastellet.

Kastellet og Jørgen Cappelen
Her lå det en liten lystgård ved veien, sier Wilse og blir helt lyrisk:
”... en Pavillon paa en klippe, derved en Have anlagt paa samme Klippe, ... og bag ved laae den tilligende Mark skiult. Herfra Veien har man en Smuk Udsigt mod Vesten over Christiania Fiord og dens Øer, og fra Bygningen, der er som et Luft-Castel, har man den endnu skiønnere”

Kastellet var en plass under Nordseter gård, som ble utskilt som eget gårdsbruk i 1784, og vi merker oss at det ikke bare er utsikten som gjør Wilse så begeistret, men også hagen og en bygning, en paviljong ”der er som et Luft-Castel” (dvs. luftslott). Dette kan ikke ha vært en helt alminnelig husmannsplass. Ingen har så vidt jeg vet, gitt noen forklaring på hva Wilse kan ha sett og hvilken historie som skjuler seg her. Vi må foreløpig betrakte det som en av Nordseter-historiens mange spennende hemmeligheter. Vi kjenner navnet på husmannen på Kastellet rundt 1750. Han het Ole Augustinussen, og av Aker pantebok fremgår det at han lånte ut 150 daler til en annen husmann til 5 % rente (Johannessen, s. 22). Han kan altså ikke ha vært noen helt alminnelig husmann. Her kan vi kanskje grave opp interessante ting.
Inntil videre må vi likevel anta at Kastellet fristet en nokså beskjeden tilværelse fram til 1832, da gården ble kjøpt av bokhandler og forlegger Jørgen Wright Cappelen. Navnet Kastellet dukker opp første gang i 1740 og kommer sannsynligvis av beliggenheten med vidt utsyn over Bunnefjorden. Utsikten var sikkert nokså avgjørende for Jørgen Cappelen da han kjøpte gården nesten 70 år etter Wilses skildring. Han anla en stor hage og drev gården som et mønsterbruk, bl.a. ved hjelp av gjødsel fra Tukthuset i Christiania. Visstnok skal noen av hans frukttrær fremdeles eksistere og bære frukt. Men den vakre sveitservillaen han bygde, som ble et senter for en stor selskapelighet for fremstående mennesker i det gamle Christiania, brant dessverre for noen år siden. Deler av gårdstunet med et våningshus som består av to sammenbygde og utvendig panelte tømmerhus, sannsynligvis fra 1700-tallet, kan fortsatt ses rett nedenfor Ekebergbanen, litt sør for trikkeholdeplassen.

Jørgen Cappelen er kommet i godt moden alder, 37 år gammel, og fremdeles ugift da han i Christiania Theater opplever den danske skuespillerinnen og sangerinnen Fredrikke Helene Schwirtz, som hadde en gjesteopptreden der. Han falt pladask for henne, de ble forlovet og gift kort tid etter. Også hun kom til å sette spor etter seg i vår bydel. For det første var hun aktiv medvirkende til at Sæter ble valgt til nytt kirkested i Østre Aker i 1860, og altså en god støtte for Bernt Knudsen i dette arbeidet. Og dessuten, da hun døde i 1870, skjenket ektemannen en stor klokke til kirken til minne om henne. Den henger der fremdeles, vakkert smykket med border rundt. Det er den vi som regel hører. Bare til større høytider og ved den siste ringing inn til høymesse klinger også en mindre klokke med.
Jørgen Cappelen døde av hjerteslag under et besøk hos vennen Helle Ingier på Stubljan i 1878. Kastellet var i familiens eie til ut i 1890-årene da en vesentlig del av eiendommen ble solgt til Aktieselskapet Kastellets Eiere, som startet utskilling av tomter for boligbygging.

Vestre Sæter og Jomfru Anderson
På vestsiden av Kongeveien i sør grenset Nordseter og etter 1784 den delen som ble utskilt under navnet Kastellet, til Vestre Sæter. Gårdsveien tok av omtrent ved Bråten stasjon og fulgte sannsynligvis en linje litt vest for den smale stien som går langs trikkelinjen og Seterveien. Det som står igjen av gårdsbebyggelsen på Vestre Sæter, er nå nokså bortgjemt bak Nordstrandshuset og den gamle gården til Akers Sparebank.
Gården ble i middelalderen og senere kalt Hellerud inntil dette navnet ble reservert for nabogården til Nordseter i øst. I moderne tid var det Vestre Sæters grunn det aller meste av den villabebyggelsen startet skapte Nordstrand. Den historien er knyttet til jernbanen (1879) og Nordstrand stasjon (”holdeplass” 1880, ”stoppested” 1884 og ”stasjon” 1910), og vi skal ikke gå inn på den her, men den er i høy grad knyttet til den personen vi skal stifte bekjentskap med nå.
En av de mange som gikk til fots på Kongeveien mot Christiania en gang i 1840-årene, var en fattig jente fra Borås i Sverige. Hun fikk arbeid som veverpike i en fabrikk, sannsynligvis ved Akerselva. Dette var Mathilde Caroline Andersson, som under navnet Jomfru Andersson (eller Andersen, jf. Andersendammen, Andersenskauen), skulle bli eier av søndre del av Vestre Sæter (gnr 182, bnr 2) og en av Nordstrands mektigste og rikeste eiendomsbesittere. Dette er i seg selv eventyrlig nok, men nesten like merkelig er det at hennes historie har vært relativt ukjent helt til for ganske få år siden, da en av sognets flittigste og mest kreative lokalhistorikere begynte å grave henne fram fra kildene. Hans navn var Rudolf Lindboe, og han har på mange og mesterlige måter gjort henne levende for oss, mest utførlig i artikkelen ”Jomfru Andersson på Gressæter gård” (Lindboe 1997). Vi kan bare så vidt streife denne historien her, og viser ellers til Lindboes artikkel.
Den fattige veverpiken Mathilde Caroline Anderson kom i huset til en velstående Christiania-dame, som gjorde henne til enearving. Hun forvaltet sin arv på en meget dyktig måte gjennom kjøp, salg og utleie av eiendommer. Dessuten utfoldet hun et frodig kjærlighetsliv, tittelen på et av Lindboes foredrag om henne bærer da også den noe paradoksale tittel ”Jomfruen og hennes elskere”. Der er nok denne siden av henne som har bidratt mest til at det gode selskap og samtidens offentlighet langt på vei gjorde henne til en ikke-person. En av elskerne var ingen ringere enn Peter Christen Asbjørnsen, eventyrfortelleren og forstmannen. I Universitetsbibliotekets håndskriftssamling er det bevart mer enn 40 brev fra Asbjørnsen til henne som ble hans eneste og livslange kjærlighet De tidligste av disse brevene er så dristig erotiske at de fremdeles bare blir tillatt lest når man avgir høytidelig løfte om ikke å røpe innholdet.
Jomfru Anderson kjøpte Vestre Sæter i 1872 og bodde der til sin død i 1909. På det tidspunkt var Asbjørnsen blitt en gammel mann og var nok mer en nær venn enn elsker overfor den erotisk krevende damen. Hennes mest intime venn på det område var nå en nokså alkoholisert advokat fra Hamar, Christian Fredrik Bergersen, far til Hulda Bergersen, som senere skulle bli kjent som Hulda Garborg. Bergersen skulle være jomfruens gårdsbestyrer på Vestre Sæter, men ble syk og døde snart etter. Senere oppstod det et meget komplisert forhold mellom Jomfruen og tømmermester Karl Alexander Westermann, som etter eget utsagn skal ha fridd forgjeves til henne ti ganger. Westermann stod for utparsellering og bebyggelse av en vesentlig del av Vestre Sæters grunn, og har dermed en plass i Nordstrands historie.
Da Jomfruen kjøpte Vestre Sæter, eller Gresseter, som gården het i dagligtalen, var veien fra fjorden og opp til Kongeveien allerede 8 år gammel. Den ble anlagt som vei til den nye kirken, dvs. Sæter kapell, som stod ferdig i 1866. Den ble kalt Sæterveien, senere Kirkeveien, og først fra 1904 Nordstrandveien. Den del av den nåværende Solveien som går fra Nordstrandsveien til Ljabruveien ved Ljan stasjon, ble anlagt av Jomfru Anderson i 1888 og ble den første tiden kalt Jomfru Andersons vei.
Året etter, i 1889, anla hun det som fremdeles går under navnet Andersendammen, for å sikre vann til gårdsdriften på Gressæter. I seg selv var dette med tidens hjelpemidler – i det vesentlige hakke, spade og trillebår - et ganske betydelig anleggsarbeid, som hun gjennomførte med tømmermester Westermanns bistand.

En liten tur innom Lensmannseter og Tyslevseter
Fra Vestre Sæter går vi opp til Kongeveien på den veien som nå heter Nordstrandsveien (fra 1904), men som tidligere har hett både Sæterveien og Kirkeveien. Vi går sørover og krysser Pilebekken, som selvfølgelig forlengst er lagt i rør, videre forbi Talbergveien på venstre hånd, som tidligere var gårdsveien til Munkerud, forbi kirken og finner Lensmannseter på høyre side av veien når vi har passert kirkegården. Det er bare hovedbygningen som står igjen, sterkt ombygget, men likevel i sin opprinnelige skikkelse fra år 1800, samme år som lensmann Barthold Knoph kjøpte eiendommen. Dette var søndre del av den gamle gården Tungebråten, som i 1768 ble kjøpt av en dansk prokurator (advokat) ved navn Christen Tødsleuf. Han solgte den søndre delen i 1776 og beholdt den nordre delen selv og bygget noen staselige hus der. Det er denne gården som senere ble hetende Tyslevseter, med en folkelig fordreining av navnet Tødsleuf. Lensmann Knoph kjøpte også denne gården i 1810, men solgte den igjen i 1820 til Johannes Carlssøn Skøien, som i 1838 byttet den bort mot Nordseter.

Nordseter fra middelalder til våre dager – en reise i tiden
Inntil nå har vi latt Kongeveien og gårdsveiene lede oss. Det har vært en reise i rommet, om ikke akkurat verdensrommet. La oss nå gjøre en reise i tiden.
Vi finner ikke noen gård med navnet Nordseter i dokumentene fra middelalderen (1000-1500), derimot kan vi finne gården Mylskerud på dette stedet, oppkalt etter bekken Mylska, som senere ble hetende Kastellbekken og som nå i sin helhet er lagt i rør. I mer moderne tid støter vi på navnet i formen ”Mølskerud”, men fra 1700-tallet heter gården Nordseter.
Gårdene her oppe på Nordstrandsplatået ble neppe ryddet før etter vikingtiden, dvs. etter år 1000. Sannsynligvis har det vært én stor gård i området fra Ekeberg til Ljan, kanskje under navnet Hellerud, som så er blitt stykket opp i Lambertseter, Hellerud, Mylskerud, Tungebråten, Munkerud og Vestre Sæter. Et tegn på dette er, som vi alt har nevnt, at navnet Hellerud ikke bare blir brukt om gården rett øst her, men også om Vestre Sæter.
La oss begynne med å ta en titt på listen over dem som har eid Nordseter ned gjennom tidene (transparent). Som vi ser, er det en ganske imponerende lang liste fra 1200-tallet til i dag. De første ca. 450 år er det bare to eiere: Kirken og kronen. Men fra 1679, altså de siste 320 år, har vi i alt 38 navn på listen. Vi kunne ha gjort den enda lenger, for i perioder var gården delt på flere eiere. Det kan være hensiktsmessig å dele hele tidsrommet i disse periodene:

1. ca. 1200 – 1536 Kirkegodstiden
2. 1536 – 1679 Krongodstiden
3. 1679 – 1800 Byborgerskapets tid
4. 1800 – 1915 Brukerselveiet
5. 1915 – 1979 Redusert gårdsdrift og villabebyggelse

1. Kirkegodstiden 1200-1536. De aller fleste gårdene i Aker ble eid av kirkelige institusjoner i senmiddelalderen. Bøndene var leilendinger, som betalte landskyld til eieren, eller ”jorddrotten”, som vi ofte sier. I vårt område ble Munkerud ble eid av Hovedøyklosteret, Tungebråten i alle fall delvis av domkapitlet, dvs. et kollegium av prester ved domkirken. Vestre Sæter ble eid av Klemenskirken og Nordseter altså av bispestolen. Bare Hellerud ble eid av bønder.
Denne godsdannelsen er en lang prosess, der kirken og Hovedøyklosteret gradvis ervervet gårdparter som betaling for brudd på kristenretten, for å lese sjelemesser for avdøde, for underhold i alderdommen osv. Noe er også gitt som gaver av konger og stormenn. At Nordseter var eid av bispestolen, ser av en jordebok som biskop Øystein i Oslo i 1390-årene satte opp over alt kirkelig gods i bispedømmet, den såkalte Rødeboken.
Likevel var det sannsynligvis ikke store utbytte å få av Nordseter i senmiddelalderen. Etter den store manndauen, svartedauen, i 1350, regner man nemlig med at alle gårdene på Nordstrandsplatået lå øde, og det var først tre hundre år senere at vi kan regne med fast bosetning igjen.

2. Krongodstiden 1536-1679. Ved reformasjonen i 1536 tilfalt alt gods som tilhørte kirkelige institusjoner, kronen, eller staten om vi vil. Kildene oppgir at Nordseter, eller Mylskerud som gården fremdeles het, ble brukt av skolemesteren i Oslo, dvs. rektor ved Katedralskolen.
Den første skriftlige beretning fra allmannaveien over Nordstrandsplatået – altså det som senere ble kalt Kongeveien - som er bevart, finnes i biskop Jens Nilssøns beskrivelse av en visitasreise i Østfold og Båhuslen, som han foretok i 1597. Her forteller han fra hjemreisen om hvordan han red opp fra Ljabru og passerer to ødegårder ved navn Seter. Dette er sannsynligvis Tungebråten, som vi vet gjerne ble kalt Seter, og Nordseter. Og på denne tiden var dette sannsynligvis fremdeles ødegårder i bokstavelig forstand, dvs. gårder uten fast bosetning. Vi vet at gårdene gjerne ble leid ut til Christiania-borgere, som hadde husdyrene sine gående på beite her, drev vedhugst i skogen osv. Vi har altså nettopp å gjøre med det vi kalle seter-drift. Slik kan seter-navnet ha kommet opp, og det knyttes til svært mange av gårdene på Nordstrand. Når vi senere, dvs. på 1700-tallet, støter på navnet Nordseter for første gang i kildene, er det naturlig at vi spør oss selv om det fantes et Syd-Seter eller Søndre Seter. Og når vi vet at en av gårdene ble kalt Vestre Sæter, vil vi logisk nok spørre etter et Østre Seter. Og faktisk var det sånn at vi f.eks. på gamle kart kan finne nettopp disse navnene, Søndre Seter om Tungebråten og Østre Seter om Lambertseter.
Men betegnelsen ”ødegård” brukes også etter at disse gårdene fikk fast bosetning ved midten av 1600-tallet. Alle gårdene på Nordstrand, så nær som Munkerud, var ødegårder. Denne betegnelsen ble nå ledd i et klassifikasjonssystem, hvor en ødegård var en kvart ”fullgård”. Munkerud var en halvgård, dvs. at den bare svarte halvparten av den skatt som fullgårder som Skøyen eller Østensjø måtte ut med. Fram på 1700-tallet ser vi at Nordseter haler innpå, og faktisk kan måle seg med Munkerud når det gjelder jordveien. Når Munkerud likevel blir ansett for å være hakket bedre, har det sannsynligvis å gjøre med at Munkerud hadde kvern og sag i Ljanselva.

3. Borgerskapets tid 1679-1800. 1600-årene representerer en kraftig vekst i statens maktutfoldelse, ikke minst etter innføringen av eneveldet i 1660. Stadige kriger hadde ført til en tyngende statsgjeld, og utbyggingen av statsforvaltningen krevde store omkostninger. Enevoldskongene var da også i konstant pengenød. Dette er bakgrunnen for salg av krongods i flere omganger. Gårdene på Nordstrand ble i likhet med mange andre på kongens hånd solgt, ikke til bønder i første omgang, men til velhavende byborgere og embetsmenn.
Den første privatmann som eide Nordseter, var også den fremste mann i Norge på denne tiden, nemlig stattholderen, dvs. kongens stedfortreder, Ulrik Fredrik Gyldenløve. Han var også kongens halvbror, så det var en virkelig fornem person. Men vi skal ikke ha noen illusjoner om at han virkelig har bodd her. Han kjøpte gården, sammen med mange andre, det siste året av det siste Norges-oppholdet hans, og han solgte den bare tre år senere. Blant det jordegodset han eide i denne korte tiden, var f.eks. Søndre Skøien, som var langt mer verdifull.
I det hele tatt er hyppige eierskifter karakteristisk for denne tiden, som vi har sett. Det å kjøpe en gård var den mest vanlige måten å plassere penger på. Faktisk eksisterte det ikke banker i vårt land før på 1800-tallet. Derfor har det også vært vanlig å anta at eierne av Nordseter ikke var brukere, dvs. bosatte på gården og sysselsatt mer eller mindre direkte med gårdsdriften. Men vi skal ikke være så skråsikre på at dette er den hele og fulle sannhet. Det er mye som er uutforsket i gårdens historie. Hva som skjuler seg bak navnene vet vi fremdeles lite om. Det skal godt gjøres å gjenta Rudolf Lindboes bedrift med å grave fram en ny praktfull, frodig skikkelse som Jomfru Anderson, men man kan aldri vite.
Finn Erhart Johannessen begynner sin Nordstrands-bok med en beretning om en grensetvist i 1713 mellom ”bonden på Mølskerud”, dvs. Nordseter, Hans Thomæsen og han som var bruker på Ekeberg. Hvis vi nå ser på listen over eiere, vil vi finne at eieren på denne tiden var Peder Pedersøn Müller, men at han allerede året etter, altså 1714, ble avløst av Hans Thommassøn, som var gift med Peder Pedersøns datter, Birgitte Müller.

Hvem var Peder Pedersøn Müller? Vi har en liste fra 1713 over 17 personer med den beste skatteevnen i Christiania. Her figurerer Peder Pedersøn helt på toppen sammen med tre andre. Det virker noe påfallende at en mann i dette sosiale sjiktet skulle gifte bort sin datter til en bonde. Vi befinner oss tross alt i standssamfunnets tid, da samfunnets ulike sosiale lag var bestemt gjennom formelle regler. I Müller-familiens slektsbok er da også Hans Thommessøn (Røer) betegnet som ”kjøpmann”. Dette bekreftes av en anførsel i Aker pantebok for 1717, der Hans Thomassen omtales som “borger og innvåner i Christiania”. På den annen side synes det sannsynlig at han og fru Birgitte faktisk har bodd på gården. Den grensetvisten Johannessen omtaler, tyder på det, og vi har også i forarbeidene til en matrikkel av 1723 en oversikt over Akergårder der oppsitterne også er eiere. Her er Mølskerud med. Hans Thommessøn var på dette tidspunkt død (han døde i 1720), men enken satt med gården. Tjue år senere finner vi datteren Karen (Røer) som eier og ytterligere 24 år senere sønnen Christen. Vi må konstatere at den gjeldende læren om skillet mellom brukere og eiere ikke er så sikker likevel.

4. Brukerselveiets tid 1800-1915.
Den første bonden på Nordseter som eide gården, var Gunder Mørk, som kjøpte den i 1800. Fra året etter har vi den første fullstendige folketellingen i Norge. Vi vet derfor navnet på alle som bodde på Nordseter gårds grunn på dette tidspunkt, både gårdeieren og hans familie, tjenestefolk og husmenn. Vi ser at Nordseter livnærte i alt 10 familier med til sammen 53 personer, flere enn noen annen gård på Nordstrand. På de 7 gårdene Nordseter, Hellerud, Munkerud, Vestre Sæter, Tungebråten, Ljabru og Nedre Ljan bodde det i alt 157 personer fordelt på 28 husholdninger.
Med de driftsformer man hadde den gang og det nokså skrinne jordsmonnet vi har her på Nordstrandsplatået, er det grunn til å tro at det ikke var livsgrunnlag for flere mennesker. Ved tellingen i 1865 er befolkningen mer enn fordoblet, men økningen på Nordseter er likevel relativt beskjeden. Selv om Kastellet ble utskilt som eget bruk allerede i 1784, er det i denne tellingen tatt med under Nordseter. Vi vet ikke grunnen til dette. Kastellet må opprinnelig ha vært en husmannsplass som etterhvert fikk utvidet sin dyrkingsjord så mye at den kunne greie seg som selvstendig bruk. Sannsynligvis med fiske i Bunnefjorden som en viktig attåtnæring. Vi må anta at det også ligger et vesentlig nyryddingsarbeid bak når plassene Kullebunnen, Bernshus og Holtet blir frasolgt i det første tiåret av 1800-tallet (de to første i 1806, Holtet i 1809). Holtet blir senere igjen delt i to bruk. Ellers var det en rekke husmannsplasser under Nordseter som aldri oppnådde en slik status, Jarnøy nevner ni, hvorav flere går igjen i som veinavn, stasjonsnavn eller på andre måter: Utsikten (), Stenhammer (jf. Stenhammerveien), Sørli og Seterhøy (Seterhøybakken, Sæterhøyveien).
Gunder Mørks sønn Johan, som overtok ved farens død i 1823, overtar i 1838 Tyslevseter etter Johannes Carlsen Schøyen, som i bytte får Nordseter. Hva som ligger bak denne transaksjonen, vet vi ingenting om. Det er en av Nordseter-forskningens ennå uløste oppgaver. Men det viderefører i alle fall tradisjonen med hyppige eierskifter, selv om de to generasjoner Mørk satt med gården lenger enn noen annen familie siden Krongodstiden, dvs. 1679. I 1851 kjøpte Niels Holmsen Haraldstad Nordseter og gjennom hans sønnedatter Anna Augusta, som gifter seg med Anton Emil Nyquist, eier fra 1881 (eller 1885?), har vi til slutt en viss stabilitet. Anton Emil og Anna Augusta Nyquist lever på Nordseter til de dør, han i 1926 og hun i 1930, men gårdsarealet ble vesentlig begrenset, særlig etter at det meste av gårdens areal ble solgt til A/S Nordstrandshøiden i 1915, et aksjeselskap eid av familien. På samme måte som Aktieselskapet Kastellets Eiere stod dette selskapet for utparsellering i stor stil. Likevel foregikk det faktisk gårdsdrift her helt fram til 1979, hele 30 år etter at Oslo kommune hadde kjøpt det som var igjen av innmark og utmark (1949, selve gårdsanlegget i 1953). Uthusene ble revet etter at gårdsdriften ble avviklet, men heldigvis står resten av tunet igjen, og det skal vi være takknemlige for.

Kilder:
- Bull, Edv.: Akers historie, Kristiania 1918.
- Johannessen, Finn Erhard; Henriksen, Lise; Schulerud, Mentz, Fint folk i bratte bakker. Ljans
historie, Oslo 1990.
- Jarnøy, Dag: Fra gård til villa på Bekkelagshøgda, 1997
- Johannessen, Finn Erhard, Utsikt over Nordstrands historie, Oslo 2000
- Lindboe, Rudolf: ”Mennesker på Nordstrand.” Foredrag Nordstrand Vel 25. oktober 1995 (utrykt
manuskript)
- Lindboe, Rudolf: ”Glimt fra Nordstrands historie” Foredrag Nordstrand Vel 20. mars 1996 (utrykt
manuskript)
- Lindboe, Rudolf: ” Jomfru Andersson på Gressæter gård”, Sør i Aker, Søndre Aker historielags
årbok 1997, s. 9-71
- Oslo byleksikon, 3. utgave 1987
- Sollied, Henning: Akersgårder. Hovedbølenes eierrekker, Oslo 1947
- Sprauten, Knut: Byen ved festningen. Fra 1536 til 1814. Oslo bys historie bind 2, Oslo 1992
- Veiene på Nordstrand og Ljan (bydel 8). Utgitt av Nordstrand Vel og Selskapet til Ljans Vel 1998

 NORDSETER – KRONOLOGI
Av Per Tore Dalen

Nordseter gård © 2005
 Utleie | NP-Forening | Historie | Fotoalbum